Kong Carl XII
«Före det store kriget»
En skulle tro at svenskene hadde fått nok av krig og elendighet da kong Karl XI døde våren i 1697. Men selv om det svenske samfunnet nå hadde en av historiens verste perioder, med en demoralisert arme, og et utarmet folk – så var den nye konge fort i gang med opprusting.
Allerede i mars var det full krigsberedskap, og de svenske rytterne fikk ut sine gamper, og bega seg i vei for å sette opp sine regimenter. Nå hadde kongen noen bra år som krigsherre. Oppildnet av sine resultater herjer kongen faktisk gjennom hele Europa, og langt inn i Ruslands hjerte. Om høsten 1706 begynner det å gå galt, da var de svenske styrker bare 40 mil fra Moskva, men alt var stoppet opp. Det er lite proviant og en aldeles lite motivert styrke som kongen har til sin rådighet.
Nå begynner kongen marsjen mot Ukraina der de ventet å finne fin temperatur og bra med mat. men så gikk det ikke : I Ukraina var det en kald vinter, og det var lite mat.
Om våren er den forpinte og mismodige arme redusert til 25 000 mann. 28.juni sto et stort slag ved Poltava, der 40 000 russere sto mot 20 000 svenske soldater. Dette ble et durabelt svensk nederlag, restene av armeen ga seg i retrett langs Vorskla.
Kongen som hadde overgitt kommandoen til en annen offiser – hadde forlatt arméen. Det var meningen at arméen skulle følge etter kongen over Dnjepr,, men så langt kom de ikke. Russerne tvang den svenske armé til å overgi seg, På tre varme juni dager overga ca. 16 000 offiserer og soldater seg til russerne, pluss 3 400 hestepassere 1 600 kvinner, pluss barn, drenger, sykepassere og andre. Totalt med de 3000 som hadde overgitt seg ved Potava tre dager tidligere var det svenske tapet her 25 000.
Det er den største militær katastrofe svenskene noensinne har opplevd. Hva med kong Carl XII ? Jo han tar strake veien til Tyrkia. I Sverige var det nå kvinnene som fikk landet til å fungere. I årene 1708 og 1709 slår avlingene feil, på nytt er det hungersnød. Sommeren 1710 kommer pesten til Stockholm med flyktningene, og allerede til høsten 1710 var over 20 000 mennesker død i Stockholm. Pesten fortsetter i 1711, nå i Skåne og Blekinge. Totalt gikk det med 100 000 mennesker i pesten.
I Østersjølandene taper de svenske styrker over alt. I juli 1710 kapitulerer Riga. Flyktningstrømmen til Sverige er enorm. I 1715 måtte det være 15 000 flyktninger i Stockholm. Svenskekongen Karl XII er enda i Tyrkia, der gjør han mye rart, tilslutt blir de så lei denne svenske galningen, at sultanen setter han i fengsel. De svenske soldater og andre som fulgte arméen er nå krigsfanger, eller rettere sagt slavearbeidere for den russiske tsaren. Svenske krigsfanger jobber i gruvene i Sibir, og svenske krigsfanger bygger Petersburg. De svenske krigsfanger ble i Russland til 1734. Da fikk de begynne å reise heim til Sverige. De måtte betale reisen selv, når de kom til Sverige, så kom de til et land som ikke ville ha noe med dem å gjøre.
I 1714 tar Russland Finland, i et siste slag ved Storkyro i Østerbotten i februar 1714, der general Carl Gustaf Armfelt tapte det siste slag mot russerne. Finnene hadde hatt 60 000 soldater i svensk tjeneste, nå var det ikke 10 000 igjen. I 1712 var det en glup svensk offiser som fikk ideen om å sette opp en ny armee, for å krige mere ute i Europa., men det gikk som det gikk: I 1713 måtte denne kapitulere og svenskene mistet sin andre arme.
Hva med kongen Carl XII ? Jo han var enda i Tyrkia, der hadde han nå vært i 5 år! Han ble kalt «Jernhodet» der nede. I november 1714 får han det for seg at han må til Sverige.
Nå starter et ritt som ble virkelig berømt. Kongen rir gjennom Europa som en ren djevel. Han tilbakelegger over 200 mil på 14 dager. Og det utrolige skjer, han kommer seg over til Skåne, før svenskene mister kontrollen over bastionen ved Stralsund, dette ble nå den siste svenske befestning i Østersjølandene.
NÅ skulle en tro at det ble fred i Norden ?
Men, neida allerede i februar 1716 er det Norge som skal få unngjelde for denne galningens krigspåfunn. Med 3000 mann er han på marsj mot Christiania. Etter noen måneders beleiring, må svenskene trekke seg til bake. Akershus festning ga god motstand, og så var det en nyadlet nordmann i den Dansk-Norske flåten med navnet Peter Wessel Tordenskjold, som virkelig laget problemer for den svenske styrken. Dette var Carl XII første ekspedisjon til Norge, det ble et til, men det ble hans siste !
De siste strider i Norden ?
I 1718 går vi mot slutten av den Den stor nordiske krig, og det er nå at Norge og Trondheim skal bli satt på harde prøver.
Allerede høsten 1718 har kong Carl XII klart og sette opp en ny armé, med denne hadde han planer om å ta Sør-Norge. General Carl Gustav Armfelt satt opp en armégruppe på 10 073 mann, 6721 hester og 2500 slaktedyr. Med denne styrken skulle han erobre Trøndelag og Trondheim. Armfelts armé hadde oppsamlingsområde i Duved og hadde avmarsj derfra 27.august.
Denne sommeren hadde det regnet mye i Midtnorden, så veien til Norge var bløt og meget slitsom, store delen av veien måtte også ryddes for tømmer. Den svenske hæren kom til Skalstugan 4. september, allerede da hadde styrken måtte sette igjen tungt artilleri. Marsjen vider ned mot første mål gikk utenom Inndalen. Før grensen tok styrken av til Fersdalen i Meråker og fortsatte mot Stene skanse.
Kongen begynner å beleire Fredriksten festning ved Fredrikstad i november. Under en inspeksjon i festningsområdene den 30. november ble kongen truffet av en kule, og drept på stedet.Det gikk en hel måned før general Armfelt fikk melding om kongens fall. Og felttoget i Trøndelag avsluttes.
Det var uten tvil Kristiansten festning som med sine 76 kanoner og gode skuddhold, hindret den svensk – finske general Carl Gustav Armfelt i å besette Trondheim. Det er vel også til å tro at hans arme, som besto av restene etter siste slag mot russerne i Finnland i 1714, og var forsterket med tropper fra Norrland, hadde en elendig kampmoral. Styrken måtte være helt utslitt før de kunne angripe Trondheim, store deler av strekningen hadde armèn måtte rydde, og delvis bygge vei.
Det var under dette felttoget at de første norske skiløperavdelinger ble opprettet, to skiløper kompanier sønnenfjells og to nordafjells. De to siste akkurat tidsnok til å komme i berøring med den største militære katastrofen i Norge. De to «Norrafjeldske» skiløperkompanier under ledelse av kaptein Emahusen, hindret den svenske styrke i retrett gjennom Neadalen, ved Rolset i Selbu. Dette medførte at retretten måtte gå over Støren – så gjennom Holtaalen i Gauldalen, videre over Tydalen – til Handöl i Sverige.
Det at generalen bestemte seg for retrett over fjellet til Sverige i vinterstormene i nyttårshelgen 1718 /1719 var en gedigen feilvurdering, og ble da også en katastrofe for armèn.Det foreligger forskjellige opplysninger om tapstallene på denne tilbakemarsjer.
Svenske kilder oppgir slike tall: 2 300 døde på fjellet, 1 400 døde senere av frostskader, 450 ble invalid, og måtte resten av sitt liv leve som tiggere. Dette var den lange krigs finale. Feltprosten som forettet i Frøsøen kirke, sa i sin preken over de døde at han aldri har sett mere elendighet. I hans ører lød enda nødskrikene fra fjellene.
» Ingen lärer vara som inte kommer ihåg det täget så läga han lever,»
Den tragiske retrett for general Armfelt i nyttårshelgen 1718 -1719
Mange kaller denne armén for Karolinerhæren, dette var nok ingen karolinere. Karolinerhæren måtte gå i russisk fangeskap. Etter katastrofen i Ukraina i 1709 hadde de «ekte» karolinerne opphørt som stridende enhet.
Når vi på dette Web-område snakker vi om de svenske armèer, som «Karolinerhærer», da er det de hærer som ble etablert av kong Karl XI og kong Carl XII, under det såkalte «militær monarkiet» før 1709.
Det svenske felttoget mot Norge i 1718, var et underlig felttog. At kong Carl XII med 40 000 mann ikke kom lenge, tyder på en elendig militær ledelse. Det samme kan sies om general Armfelts krumspring. I stedet for å være et velorganisert felttog, blir de svenske avdelinger rene røverbander ute på plyndringstokt.
At disse svenske bander var årsak til mye elendighet i Norge, med sykdom, nød og økonomiske uføre, som plaget Norge i mange tiår etterpå – synes ikke å ha affisert svenskene noe særlig.Etter standarden på murene, må en si at etter krigskunstens hjelpemidler på 1700 tallet, hadde svenskene aldri hatt muligheten til å storme Kristiansten festning. I hvert fall så lenge festningen hadde krutt og mat! Som en forberedelse , for en langvarig beleiring hadde Kristiansten festning forsyninger for et halvårs beleiring
Apropos krutt. Det meste av den norske garnisonens kruttbeholdning, var under dette felttoget lagret på Munkholmen. Der var også forlagt en styrke på 1500 mann.