Fra 1700 -1721 raser Den store nordiske krig, der Sverige er stormakt, og hovedfienden er Danmark-Norge, Russland og Saksen-Polen. Kong Karl X11 overtok tronen i 1697, bare 15 år gammel. I 1709 tapte svenskene for Tsar Peter av Russland, og mistet nesten hele hæren ved Poltava. (dagens Ukraina)
Ville gjenreise Sverige
Kongen flyktet til Hellas og Tyrkia, og da han kom tilbake var han fast bestemt på å gjenreise Sveriges ære. I 1716 angrep han Norge, men ble drevet tilbake av Peter Wessel Tordenskiold.
Men presset av tapte slag og handelsblokkade mot Sverige, ønsket kong Karl XII å gjenreise Sverige som stormakt. I 1718 samlet han 40 000 soldater i et angrep ved Fredriksten, og ga general Carl Gustaf Armfeldt ordre om å erobre Trondheim. Og utarmet samtiig sitt eget folk.
Samlingssted i Duved
Armfeldt satte sammen en hær på 10 000 soldater, 6721 hester og 2500 levende slaktedyr. De svenske bygdene var utarmet. Over halvparten av de svenske soldatene kom fra finske styrker. Armfeldt var sterkt troende, og i troppen var også prester, samt feltskjærere, dyrepassere, veivisere og en feltbøddel. Kongens ordre var å marsjere fra Duved 4. august. Trondheim skulle erobres i løpet av seks uker.
Soldatene sto foran en tøff oppgave. Veiene var så dårlige at det var umulig å ta seg fram med vogner. De bygde veier underveis, brukte hester og bar med seg mat, utstyr og fõr de behøvde for de seks ukene angrepet skulle vare. Planen var at ytterligere mat og utstyr skulle fraktes med sleder når det ble vinterføre. Avmarsjen ble to uker forsinket, hvilket medførte at mye av provianten var spist da svenskene endelig forlot Duved.
Effektivt varslingssystem
31. august forlot Armfeldt Duved, 12.september sto han ved Stene Skanse.
Nordmennene hadde spioner i terrenget , og visste at karolinerne var underveis. For å varsle at landet var under angrep tok man i bruk et eldgammelt varslingssystem, vardene. Den norske hæren, under kommando av general Vincents Budde, hadde hovedkvarter i Steinsberget og ga ordren om å tenne vardene.
I løpet av tre-fire timer ble varder tent på fjellene hele veien til Trondheim, og det sies at man kunne se dem i Trondheim kl 22.00 samme kveld.
Stene skanse faller
Generalløytnant Armfeldts styrker erobret både Stene og Skånes skanser ved å angripe fra to sider. Svenskene mistet en mann – nordmennene langt flere. Blant dem dragonen Stor-Ingvald.
Fortsatt fortelles historien om hvordan han mistet begge bena, men kjempet videre fra stabbrustrappa til han falt. Det er reist et minnesmerke over Stor-Ingval på hjemgården Lefring.
Plyndret bygdene
Stene skanse var svært viktig for Armfeldt, og måtte erobres før han kunne gå videre til Trondheim. Stene ble naturlig forsyningspunkt fra Duved, og skansen ble også feltlasarett for svenskene.
Da general Budde innså at det var umulig å holde skansen, trakk han seg tilbake til Trondheim. Karolinerne var i mangel på mat, og de plyndret for fote i bygdene rundt Verdal og opp til Snåsa, og senere i alle bygder de reiste gjennom. De bøndene som satte seg opp mot okkupasjonsmakta fikk gården svidda av. Ettersom det allerede var uår, hadde bøndene svært lite å brødfø familiene med. Svenskenes plyndring gjorde vondt verre, og fikk store konsekvenser for de kommende generasjonene.
Døde av epidemier
Til tross for kongens klare ordre om å angripe Trondheim og Kristiansten festning, ble ikke Trondheim angrepet. General Budde hadde sørget for å gjøre byen uinntagbar. Men ikke uten omkostninger. For å forsinke svenskene hadde general Budde brent fiskebåter langs fjorden, og på Bakklandet ble mange husløse da den norske generalen svidde av husene deres – etter den velkjente «brent jords taktikk».
Trondheim hadde allerede hatt to bybranner siste året, og mange var husløse. Byen hadde vel nær 6000 innbyggere i 1718, men antallet ble trolig doblet av flyktninger og bønder som var fordrevet fra gård og grunn. Innbyggerne bodde trangt, hygienen var dårlig og det brøt ut epidemier. Det var ikke kuler som tok livet av folk, men sykdom.
Krigens andre trefning
Etter en stillingskrig som varte i flere uker, skulle Armfeldts soldater angripe Trondheim natt til 25. november. I sekken hadde soldatene kjøtt for sju dager og brød for fire. De ventet på en ordre som aldri kom.
Man vet ikke sikkert hva som fikk Armfeldt til å ombestemme seg, men soldatene fikk beskjed om å legge fra seg stormstigene de hadde laget på Tesli gård, og marsjere mot Hoeggen sørvest for byen. Kanskje var det krigsskipene utenfor Munkholmen som skremte Armfeldt, samt det faktum at hukkerten «Fortuna» lett kunne skyte flåteprammer med soldater på elva i filler? Det begynte dessuten å bli kaldt, svært kaldt.
I stedet for å angripe Trondheim, trakk Armfeldt troppene sør for byen, og forserte Nidelva ved øvre Leirfoss ved hjelp av ei flytebru.
Her skjedde den andre av to trefninger under felttoget.
Nordmennene forsøkte å stoppe svenskene, men troppene var spredt og hestene var skuddredde. Det hersket kaos der de norske dragonene hadde forskanset seg, og til slutt måtte de trekke seg tilbake.
Kongsvoll i brann
Den norske troppen, som ble ledet av oberst Peter Nicolay Motzfeldt, fikk ordre om å fortsette sørover mot Gudbrandsdalen. En svensk tropp, under general de la Barres kommando, tok opp jakten på nordmennene, men snudde da de nådde Kongsvoll fjellstue i Drivdalen. Den norske troppen hadde brent ned Kongsvoll, og de andre fjellstuene på Dovre. Svenskene kunne ikke fortsette.
Kobber fra Røros
Troppen dreide i stedet mot Tynset og Røros, mens hovedstyrken oppholdt seg på Melhus. Plyndringen i området fortsatte, for soldatene manglet stadig mat. Kulden ble stadig strengere, og soldatene forsynte seg av alt brennbart de kunne få tak på for å holde liv i bålene.
11. desember hadde Armfeldt ca 5300 mann igjen. Resten hadde desertert, blitt tatt til fange, blitt syke eller dødd av sykdom underveis. Denne dagen falt kong Karl XII ved Fredriksten, skutt i hodet – trolig av en nordmann.
De la Barre kom med sine 500 menn til Kvikne 14. desember. Han lyktes ikke i å få tak i kobberet på Kvikne, det sørget soldater fra det norske skiløperkompaniet for å gjemme. De la Barre hadde større hell i Røros. Her tvang han til seg 3000 kilo kobber, som han sendte hjem til Sverige.
Retretten til Handöl
28. desember fikk Armfeldt melding om at kongen hadde falt ved Fredriksten festning. Han valgte korteste vei hjem til Sverige, og førte hovedstyrken til Haltdalen. Her tok det som fantes av mat og klær i den lille byga, før de fortsatte over Bukkhammeren til Selbu og senere Østby gård i Tydal. Dette var siste stopp før den redselsfulle ferden over fjellet til Handöl i Sverige.
Gisler inn i dødsmarsjen
Marsjen over Tydalsfjellene til Handøl i januar 1719, blir omtalt som dødsmarsjen. Det var bitende kaldt da 4500 soldater forlot gården Østby i Tydal, med tydalingene Lars Bersvendsen, Lars Johnsen Østby, Ane Østbyhaug, Ingeborg Østbyhaug og Brynhild Tuset fra Flora i Selbu, som vevivisere og gisler. Ingeborg Østbyhaug hadde nettopp født tvillinger da hun ble tvunget med.
På fjellet ble de møtt av et forrykende uvær, som varte i tre dager. Kvinnene ble sluppet fri ved Essandsjøen og berget livet.
Soldatene forsøkte å holde varmen ved å brenne bål av geværkolber, sleder og annet av tre. De ble senere funnet døde, stående, liggende, med mat i munnen, rygg mot rygg. Frosset ihjel.
Lars Bersvendsen og Lars Johnsen Østby mistet livet.
Fra Essandsjøen fortsatte de som var igjen til Bustvola, og først neste kveld kom de første ned til Handöl. General Armfeldt var blant de første.
Mer enn 3000 soldater mistet livet i Tydalsfjellene, men ytterligere 700 soldater døde av frostskader og andre senskader og sykdom. 451 mann ble avskjediget etter felttogeet på grunn av frostskader og 84 mann ble hengt i perioden august 1718 – februar 1719.
Sagn og sannheter
Uvær og kulde, først over Bukkhammeren og senere i tydalsfjellene, hadde tragisk utfall. I begge områdene var det utstrakt likplyndring, og det fortelles at nordmennene kuttet frosne lemmer og senere tinte dem for å få tak i klær og sko og annet utstyr. Tragedien i tydalsfjellene skal også ha ført til at rovdyrbestanden økte, med økt tilgang på åtselkjøtt. 1 1736 var Det Holtaalske Skieløberkompani oppsatt med blant annet 119 svenske kårder som var hentet fra Bukkhammeren i 1719.
I Duved og Handöl og ved Bustvola og Greslidvallen er det reist minnesmerker over de omkomne.
Det finnes flere kjente gravsteder for ofre fra dødsmarsjen. Den 20. januar ble omkring 600 mann gravlagt i Duved. Ved Vallan hviler omkring 300 mann, og ved Tångbølet 500 mann. Det er også flere andre gravsteder i fjellet, hvorav noen er kjent ved navn.
Døde ikke av skudd
Likevel tok krigens ringvirkninger livet av flere sivile enn kamphandlingene. Verdal ble hardest rammet, der ble 49 flere begravd enn døpt i 1718, og 283 flere i 1719. På bygdene ble mange smittet av syke flyktninger og soldater på marsj, eller når de kom hjem etter krigen.
I Trondheim førte trangboddhet og mangel på friskt vann til at ca. 1500 soldater og 1500 av en befolkning på 5-6000 døde fra høsten 1718 til våren 1719.
Tyfus og dysenteri var de største morderne. Manglende kunnskap om hygiene, sult og hardt arbeid, gjorde folk ekstra mottakelige. Fordi mange barn ble foreldreløse ble «Blåskolen» opprettet. Den lå der Weisenhuset ligger i dag.
KAROLINERNES KLÆR
- Hatt/carpus (strikket lue)
- Blå frakk med gult opptrekk
- Serk
- Skinnbukser
- Gule strømper
- Et par sko med spenner
- Skoene hadde lik fot
FELTRASJON PER MÅNED
- 17 kg tørt brød
- 5,2 ltr erter
- 20 gram salt
- 10 gram tobakk
- 8,5 kg kjøtt
- 1 daler og 8 øre i sølvmynt
- Kjøttet kunne byttes til smør, flesk, tørrfisk eller sild.
- Dette var jf. reglementet, men ble neppe fulgt.