Reisen fra Duved til Verdal.
Jeg er Hans Persson. Jeg er 23 år og har åtte søsken. Fem jenter og tre gutter. Jeg bor sammen med min mor og søsken i Duved. Far er død.
En dag jeg våknet og skulle ut for å hente vatn, så jeg mange soldater som gikk forbi. Det var Armfeldts karolinere som skulle være på skansen. Jeg ville også bli soldat. Jeg ville kjempe for mitt fedreland. Jeg gikk inn med vatne å sprang deretter ut igjen. Jeg gikk til Armfeldt for å spørre om jeg var og nok til å være med i hæren. Han sa at de tok med alle de kunne få med. Så jeg sprang inn til mor og sa ifra. Hun ble svært stolt av meg, men hun ble også redd for at det skulle skje meg noe. Jeg tok farvel med mor og søsknene mine Jeg gikk bort til hæren og fulgte dem.
Da vi dro fra skansen , var vi 10 073 mennesker, 6 721 hester og 2 500 storfe. Drøyt halve hæren var fra det finske regimente. Det var en arme med sliten utrustning og sparsomt med proviant som forlot Duved 29. august med mål om å nå Trondheim. All maten og utstyret var lastet på kløvhester, og lokale bønder var utkommanderte som veivisere.
De store kanonene som skulle brukes ved beleiring av Trondheim, ble de nødt til og sette igjen på grunn av transport problemer. Artilleriet bestod bare av noen lette feltkanoner.
Når vi hadde gått fem dager kom armeen fram til Skalstugan midt oppå fjellet. For å skremme sivilbefolkningen i Norge fra å sette seg til motverge, ga Armfeldt her ut sin første patent. Dette dokumentet var en trussel til innbyggerne i Trondheims lein. Soldatene skulle ikke skade, plyndre eller røve sivilbefolkningen. Alt det som armeen behøvde, skulle betales med mynt av god kvalitet. Om de derimot satte seg til motverge, eller drev med bakholdsangrep, ville de straffes på liv og eiendom, med ild og sverd.
Den vanlige veien gikk fra Skalstugan, ned Verdalen, forbi Sul og Stene skanse. General Armfeldt mente denne veien var for farlig. I den trange dalen var det for lett for nordmennene å legge seg i bakhold og påføre hæren stor skade. Han valgte derfor en annen vei inn i Norge, en vei som aldri tidligere hadde blitt brukt i krig. Han marsjerte sørover mot grensa og fjellsjøen i Feren i Norge. Vi krysset grensa i løpet av dagen den 6. september.
Ennå hadde vi ikke sett noe til nordmennene, men de vi de visste at vaktsomme øyne fulgte marsjen, og at meldinger gikk til general Budde på Stene skanse. Sent samme kveld kom hæren fram til østenden av Ferien. Der slo vi leir, mens sterke patruljer rekognoserte den videre marsjveien fram mot Verdalen og Stene. Terrenget var myrlendt og bløtt. Det var vanskelig å komme fram, både for folk og tunglastede kløvhester. Kanonene med smale hjul sokk ned i myra.
Oberstløytnant Gabriel Cronstedt, Armfeldts ingeniørsjef, fikk ordre om å bygge vei for armeen. Alle soldatene, offiserene, prestene og sivile som var med, fikk ordre om og hugge skog og binde risknipper, som ble lagt ned i myra for at hæren skulle komme seg fram. I flere kilometers lengde ble disse kavelbruene bygget.
Den 8. september kom armeen fram til Guddingsvollen, eller Guddingsvallens fåboder som den kalles iArmfeldts rapport fra fjellmarsjen. Her kunne vi hvile ut etter den strabasiøse marsjen gjennom villmarka. Nordmennenes patruljer var nå så nære at vi kunne se dem på fjelltoppene. Men general Armfeldt lå ikke på latsida. Han sendte ut sterke patruljer mot Meråker, forrbygda, og Frol. Han ville holde nordmennene usikre lengst mulig, om hvor angrepet ville komme.
Mellom Guddingsvollen og målet, Stene skanse, ligger det mektige fjellet Hermannssnasa, over 1000 meter høgt. Den 10. september startet oppstigningen. Det var et umenneskelig slit å få folk, kanoner og dyr opp den bratte fjellsida. Oppe på fjellet tegnet oberstløytnant Gabriel Cronstedt armeens marsjrute mellom Fersvola og Hermannssnasa. Bildet som kalles ”den branta oppstigningen av det høga fjellet Hermann snasarne” ble sendt til kong Karl 12., for å vise hvilken bragd hans karolinere hadde gjennomført.
Fullstendig utslitt slo armeen leir ved sjøen Grønningen. Mange hester var syke, både av utmattelse og av «dårlig bete i fjellet» som general Armfelt uttrykker det. Norske patruljer fulkte hver bevegelse, og det var nå klart for alle at angrepet ville komme mot Stene skanse i Indalen.
På Stene skanse hadde general Budde gjort sine siste forberedelser. Hovedstryken lå i stilling i sperringer som var laget av felt tømmer, sør og øst for skansen. På selve skansen lå en hindre styrke, og en del kompanier ble holdt i reserve, til sammen noe over 1000 mann. Orden «mand af huuse» var gitt. Den varslet at alle voksne menn i bygda skulle delta i forsvaret.om kvelden den 11. september kunne forsvarerne se oss i åsene sør for skansene. General Budde tente varden på Stensvåttån, for og varsle om at fienden var i landet. I løpet av noen timer brant alle vardene i Trøndelag og på Møre. Dette var siste gangen dette eldgammle varlingssytemet ble brukt for å varsle om ufred.
I sperringene og på skansen lå soldater fra Innherred, Fosen og Namdalen natta igjennom og ventet på det som skulle komme.
På Grønningen gjorde general Armfeldt de siste forberedelser til angrepet. En norsk soldat var tatt til fange, og han ble tvunget til å være veiviser det siste stykket ned mot dalen og Stene skanse. En styrke på 2000 mann gjorde seg klar, både infanterister og ryttere skulle delta i angrepet. Etter at mørket hadde falt på, startet angrepsstyrken marsjen ned mot dalen.
Planen var å omgå nordmennene, som lå i sperringene i Mediaåsen, og å komme ned på veien til Tromsdalen, bak skansen. I ulendt terreng strevet styrken seg fram mot målet, og i stupmørket gikk de feil, og di kom ned til elva øst for skansen, ved Molden. Her åpnet vi ild mot de norske forsvarerne som lå på den andre siden av elva. Vi hogg tømmer og byggde flåter for å narre forsvarerne til å tro at de ville krysse elva, for å angrepe skansen i front, østfra.
Vi etterlot 170 mann ved elva og trakk seg tilbake i ly av skogen. På tross av at forsvarerne nå var alarmert, kom vi usett av bak sperringene og fullførte den opprinnelige planen. Ved middagstider strømmet vi ned på veien sør for brua over Trongdøla. Skansen var i ferd med å bli omringet. På Stene slo vi leir. Det var ingen som hadde krefter til å forfølge nordmennene.
Armfeldt skrev til vår konge, og fortalte om fjellmarsjen og erobringen av Stene. Neste dag var planen å angripe Skånes skanse. Armfeldt hadde grunn til å være fornøyd. Han sto i hjerte av Trøndelag, med rike bygder omkring seg, som kunne gi rikelig med føde til hæren hans. Vi hadde slått fienden som da var på flukt mot Trondheim. Framtiden syntes lys for oss.
Etter hvert forlot lykken oss. Forsyningstjenesten fra Jämtland sviktet, været slo om til regn og snø, og kornet på åkrene ble ødelagt. Det fantes heller ikke folk i bygdene, som kunne høste det inn. Mannfolka var i krigen eller de hadde flyktet til skogs, unna oss. Sult og sykdom bredde seg blant oss, og mange døde.
Stormangrepet på Trondheim ble det heller ikke noe av. Før jul fikk generalen melding om at vår konge Karl 12. var skutt igjennom hodet nede ved Fredriksten festning i Halden. Det var ikke annet å gjøre enn å starte marsjen tilbake til Sverige.
Oppe på fjellet, mellom Tydalen og Handøl i Jämtland ble vi overasket av kulde og en fortrykende snøstorm. 3000 mann ble igjen der oppe. Det var vanskelig å komme ned for oss som ennå levde. Vi var utslitte av sult og tretthet.
Nå som vi har passert den svenske grensen var faren over tenker jeg på hva jeg har sett og gjennomgått. Ikke minst hvor heldig jeg har vært, og hvor deilig det skal bli å komme hjem.
Når jeg kom hjem traff jeg mor og mine søsken. Det var fint å se dem igjen etter den lange marsjen.