Fra Bottenviken til Atlanterhavet
Her kan du lese om det fantastiske prosjektet med dampbåt fra Melen og etter de svenske innsjøene helt til Bottenviken og Stockholm
På 1860-tallet ivret Anders Jakob Thomèe, som var landssekretær på Länsstyrelsen i Jämtland, for å få til en kommunikasjonsforbindelse mellom Bottenviken og Atlanterhavet over fjellet. I 1856 fikk Thomee avskjed fra jobben i Länsstyrelsen og stiftet i 1857 Jämtlands Kommunikasjonsbolag som skulle stå for utbyggingen av forbindelsen.
Startkapitalen var 411 578 riksdaler, en enorm pengesum etter datidens pengeverdi. 4 år senere var aksjekapitalen bruk opp og selskapet konkurs.
Anders Thomee var visjonær, men som så ofte med idérike personer så fikk han ikke oppleve resultatet av sitt arbeid. Thomee satset på datidens teknologi, dampmaskinen. Han mente at de mange sjøene i Jämtland var utmerket for transport med dampbåter og han ville kombinere dampbåter og hestetransport og alge en sammenhengende forbindelse fra Sundsvall til Trondheim.
Ruten var som følger: Hestetransport landevegen fra Sundsvall til Revsundsjøen. Dampbåt fra Refsund til Pilgrimstad. Landtransport til Brunfloviken. Dampbåt fra Brunfloviken over Storsjøen til Kvissle. Deretter vekslende land- og båtransport til Kallsjøen før overlasting til ny dampbåt på Anjan. Siste ledd på svensk side var Melen (som ikke er så langt fra Finnvola). Båten som gikk på Anjan het Frei og på Kallsjøen gikk Thor.
Dampbåtene ble innkjøpt i 1863, men sesongen ble kort. Lange vintre med mye is førte til at båtene bare hadde en seilingstid på 4 måneder i året.
Dessuten var vegen på norsk side blitt forsinket og først i 1865 ble vegstrekningen fra Ådalsvollen om Sandvika til Melen ferdig. Thomees selskap var da på konkursens rand og selskapet strandet. 2 av båtene (på Storsjøen og på Kallsjøen) er enda etter 140 år i drift.
Som en kuriositet kan nevnes at Melen like innenfor grensa på svensksida ikke langt fra Finnvola, fikk postkontor i 1865. Melen var det viktige endepunktet i dampbåttransporten fra Sundsvall til Levanger og det ble bygd et stort postkontor med lager. Melens storhetstid var snart forbi og postkontoret ble lagt ned ved århundreskifte i 1900.
Bygningene, postkontor og magasin, ble senere flyttet til Ålesund som en del av gjenoppbyggingen av Ålesund etter bybrannen i 1904.
En amerikaner beskriver de alternative rutene fra Østersund til Norge slik:
From Ostersund the high-road to Norway follows the north-ern shore of the Storsjo, and, crossing its outlet at Flaxelfven, continues westward. There is also a new route, which is far more pleasant and less tiresome.
Steamers run from Ostersund twice a week to Qvittsle, five Swedish miles, where can be taken the post-road to Bonaset, four miles farther, on the southern extremity of Kallsjon, 1281 feet above the sea; and a sail of four and a half Swedish miles more brings the traveller to Sundet, and a drive of about half a mile to Anjehem, on the Anjan lake,1413 feet above the sea ; thence a sail of two miles lands him at Melen, within seven miles of the Norwegian frontier.
Jämtlands Kommunikasjonsled med dampbåttransport som hovedtransportør på strekningen ble lite vellykket, men Thomees visjon om en forbindelse var riktig.
Nye ideer og ny teknologi tok over. I 1881 ble Meråkerbanen åpnet
Nye ideer, nye teknologi og nye krefter tok over og i 1881 ble Meråkerbanen med en jernbaneforbindelse over Storlien åpnet. Jernbanehistorien kan du lese om her:
http://www.historiskt.nu/normalsp/staten/norra_stamb/sj_torpshammar_storlien.html
I Statens Järnvägar minnesskrift från 1906 beskrivs Norrländska tvärbanan enligt följande:
Sedan lång tid tillbaka hade landsvägsförbindelse funnits mellan Sundsvall, Östersund och Norge, men först åren 1864-1870 ordnades samfärdseln så, att de stora sjöarna i Jämtland äfven mera allmänt togos i anspråk för trafikens ombesörjande.
Utgående från Bottniska viken bestod denna trafikled först af den s. k. Stöde kanal, hvilken dock sedermera ersattes af järnvägen Sundsvall – Torpshammar, och sedan af landsväg till Bräcke vid Refsundsjön, öfver hvilken ångbåtsled ordnats till Pilgrimstad. Härifrån begagnades landsvägen till den vid Storsjön belägna Brunf1o. Vid sistnämnda plats vidtog ångbåtsled öfver Storsjön via Östersund och Ytterån till det vid Indalsälfvens inlopp i Storsjön belägna Kvitsle. Sedan begagnades landsvägen till Ocke, ångbåt öfver Ockesjön till Eggen vid Mörsil och landsväg återigen via Hjärpen till Bonäset vid södra änden af Kallsjön.
Med anlitande af ångbåt öfver denna sjö, landsväg å en kortare sträcka och sedan ångbåt öfver sjön Anjan kunde man slutligen med landsväg Öfver riksgränsen komma till Levanger i Norge.